Nedsenkede oppdrettssystemer for laks (dypdrift) er tatt i bruk i kommersiell skala, og driftsformen er generelt aktuell som et tiltak mot lakselus og utfordrende miljøforhold, slik som ugunstige temperaturforhold ved overflaten, og høye bølger innen havbruk til havs (eksponert oppdrett). Samlet sett vil denne oppdrettsteknologien helt eller delvis kunne løse utfordringen med lakselus, samtidig som det vil kunne åpne opp for mer utstrakt bruk av Norges sjø- og havareal til oppdrettsformål. Flere prosjekter har blitt gjennomført hvor effekten av oppdrett av laksefisk ved dypdrift blir undersøkt. Selv om enkelte prosjekter peker på mulige fiskehelsemessige utfordringer, konkluderer flere av de gjennomførte prosjektene med at metoden gir store fordeler ved betydelig reduksjon i påslag av lakselus.

Dagens teknologi for dypdrift baserer seg i stor grad på teknologi fra tradisjonell, kystnært oppdrett, hvor det benyttes merder med flytekrage og bunnring. Merdene tilpasses dypdrift ved å fylle flytekragen med vann, og senke merden ned til ønsket dyp (gjerne 20 meter eller dypere). Når fisken skal slaktes, heves merden til overflaten, og uttak av fisk gjennomføres på tradisjonell måte med orkast og pumping over til brønnbåt for slaktetransport. Utfordrende miljøforhold kan imidlertid by på problemer med å heve merdsystemet til overflaten. Trenging av fisk og klargjøring til lasting på dypet vil potensielt kunne gi mindre stressbelastning for fisken, da delvis eller fullstendig heving av merdsystemet ikke vil være nødvendig. Det vil også ta bort noen av de tekniske utfordringene hel eller delvis heving av hele merdvolumet medfører. Denne metoden vil også kunne redusere operasjonell risiko ved mer eksponert oppdrett hvor lasteoperasjonen vil kunne bli mindre avhengig av vær- og bølgeforhold.

Håndtering av laks på dypet medbringer imidlertid noen viktige biologiske hensyn som må ivaretas ved utvikling av ny teknologi. Det er generelt kjent at trenging, pumping og transport i brønnbåt er en stressor for fisk. Det er imidlertid ikke undersøkt om direkte trenging på dypet kan utgjøre en ytterligere stressbelastning i forhold til konvensjonell drift med trenging i overflaten. I prosjektet “Biologiske risikofaktorer ved bruk av brønnbåt til transport og behandling av laks (BRØK)” (FHF-901768) fant man at akklimatisering/opplining av not, som medfører at fisken får lavere vannvolum tilgjengelig (lavtetthetstrenging), er klart anbefalt å gjøre i god tid før opplasting dersom miljøforholdene og været tilsier at det er forsvarlig. Videre ble det funnet at fisken bør holdes opplinet til stressnivået er tilstrekkelig redusert, at adferden ved trenging bør overvåkes kontinuerlig og at undervannskamera bør benyttes til dette (jf. BRØK-prosjektet, 2024). Dette er viktig kunnskap som også bør undersøkes ved trenging av fisk på dypet.

Økt stress øker faren for kvalitetsforringelse i tillegg til å være en dyrevelferdsmessig utfordring. Laksen er en fysostom art med svømmeblære som står i direkte kontakt med svelget ved hjelp av en egen kanal (ductus pneumaticus). Fisken kan derfor regulere mengden gass, og dermed oppdrift, ved hjelp av aktivt opptak og gulping av luft. For nedsenket drift må fisken ha tilgang til luftlomme for å kunne opprettholde nøytral oppdrift. Generelt kan stress hos laks medføre slipp av luft fra svømmeblæren. Dersom dette skjer ved trenging på dypet kan det medføre at fisken ikke har mulighet til å ta opp luft før den kommer inn i brønnbåten. I dagens konstruksjon av brønnbåter foreligger det ingen mulighet for refylling av svømmeblære under transport. Fisken kan derfor oppleve negativ oppdrift, noe den må kompensere for ved kontinuerlig svømming eller ved å legge seg på bunnen. Dette forholdet kan man heller ikke se har blitt undersøkt i konvensjonell drift, og det foreligger derfor en mulighet for at fisk som trenges i overflaten kan lastes om bord i brønnbåt uten tilstrekkelig luft i svømmeblæren til å sikre nøytral oppdrift. Problemstillingen er derfor generisk for transport av laksefisk hvor det ikke er tilgang på luftlomme. Foreløpige undersøkelser tilsier at dette kan være mulig å gjøre noe med ved å implementere luftlomme i framtidig brønnbåtdesign.

Videre må eventuell effekt på svømmeblæren hos laks ved løfting av fisk fra dypet opp til overflaten vurderes; det er kjent at brå trykkendringer kan gi skader på svømmeblæren (barotraume). Dette forholdet er i mindre grad utredet ved betingelser relevant for oppdrettsnæringen. Selv om det er en sammenhengende prosess, kan pumping av fisk fra dypet over i brønnbåt deles opp i to faser: fra dypet og opp til vannoverflaten, og fra vannoverflaten inn i brønnbåten. Den første fasen kan potensielt representere en belastning for svømmeblæren kombinert med eventuelle mekaniske skader i kontakt mellom fisk og slange. Ved dekompresjon vil gassen i svømmeblæren kunne utvide seg (Boyles lov). Rask dekompresjon med høy fylling av svømmeblære uten at fisken rekker å utligne dette vil kunne medføre skader. I fase to, fra vannoverflaten og inn i brønnbåten, utsettes fisken for “undertrykk” (lavere trykk enn atmosfærisk trykk). Graden av “undertrykk” og tiden fisken eksponeres for dette er avgjørende for fiskens risiko for å utvikle gassboblesyke grunnet trykkfall (trykkfallssyke). For å bidra til at fremtidig teknologi rundt dypdrift sikrer dyrevelferden, samtidig som produktkvaliteten ivaretas, er det behov for generell kunnskap om effektene på fisken av trenging på, og pumping fra, dypet. Videre trengs kunnskap om forutsetningene for transport av fisk som er trengt og pumpet fra dypet, og hvilke effekter disse operasjonene måtte ha på kvalitet etter slakt.