Nefrokalsinose har vært kjent som en produksjonsrelatert sykdom hos oppdrettslaks i mer enn
20 år, og beskrives som utfelling av mineraler i nyretubuli og urinlederen og/eller samlerør.
I dette prosjektet har vi vist at selv om det er mulig å identifisere alvorlige grader av nef-
rokalsinose makroskopisk, bør man bruke histologi til å vurdere tilstanden for en mer presis
diagnostikk. Bruken av røntgen ble testet i en pilotstudie, og gir interessante muligheter for å
vurdere nefrokalsinose uten å måtte avlive fisken. I en kartleggingsstudie utført i settefiskanlegg
i Midt-Norge og deres mottaksanlegg ble alle fiskegruppene diagnostisert med nefrokalsinose.
Mens de fleste fiskene hadde milde grader av nefrokalsinose, med ubetydelige vevsskader, hadde
enkelte fisk alvorlige grader av nefrokalsinose med nesten fullstendig tap av normal nyrestruk-
tur. Nefrokalsinose var mest sannsynlig reversibel etter utsett i sjø hos fisk med milde grader,
mens fisk med alvorlige grader av nefrokalsinose ikke overlevde overgangen til sjø. Uavhengig
av alvorlighetsgraden av nefrokalsinose, bestod mineralkompleksene hovedsakelig amorf kar-
bonatapatitt, et kalsiumdominert mineral. I tillegg ble et flertall av fisk med nefrokalsinose
diagnostisert med hyperkalsemi (forhøyede nivåer av kalsium i blodet). Fisk med moderate
og alvorlige grader av nefrokalsinose hadde også høye plasmanivåer av magnesium, glukose og
aspartat aminotransferase, som mest sannsynlig var en indikasjon på forstyrret osmoregulering
og økt stressnivå. En transkriptomstudie avdekket at fisk med alvorlig nefrokalsinose hadde
en massiv nedregulering av metabolisme og energiproduksjon, en oppregulering av signalveier
involverte i vevsreparasjon og funksjonsvedlikehold, samt en oppregulering av inflammatoriske
responser. Disse resultatene indikerte tydelig at nefrokalsinose er en alvorlig velferdsutfordring
hos atlantisk laks, som kan ha dramatiske konsekvenser for fiskens overlevelse.
Forskjeller i fôrsammensetning brukt i de ulike anleggene i kartleggingstudien var ikke korre-
lert med forskjellene i andel fisk med nefrokalsinose. Dette kan bety at nefrokalsinose ikke er
direkte relatert til fôrsammensetningen. Resultatene viste heller ikke noen sammenheng mel-
lom CO2 konsentrasjoner i vann og utvikling av nefrokalsinose. Resultatene indikerte imidlertid
tydelig at en høyere andel fisk med nefrokalsinose ble funnet i settefiskanleggene som brukte
sjøvannstilsetning i sitt driftsvann. Det kan derfor være at nefrokalsinose kan være relatert
til en økning i konsentrasjonen av ioner i driftsvannet. Det ble derfor gjennomført et forsøk
ved et settefiskanlegg, hvor utviklingen av nefrokalsinose ble fulgt parallelt med vannkvalitet
før og under tilsetting av sjøvann. En klar økning i andelen fisk med nefrokalsinose, kort tid
etter tilsetning av sjøvann i karene, støttet observasjonene i kartleggingsstudien som antydet
at sjøvann kan være en av faktorene som forårsaker nefrokalsinose. Settefiskanlegget tilsatte
sjøvann mens fisken fikk «vintersignal» (LD12:12) som betyr at fisken fortsatt oppfattet at det
var vinter og således ikke hadde begynt smoltifiseringsprosessen. Dette kan ha resultert i en
mismatch i smoltifiseringssignaler, noe som førte til osmoregulatorisk stress. Fisken hadde en
økning i kalsium- og magnesiumnivået i blodet etter og under tilsetning av sjøvann, som først
ble regulert ned når saliniteten stabiliserte seg. Hormoner som reduserer kalsiumopptak over
gjeller samtidig som de hemmer tarmens kalsiumopptak ble oppregulert hos fisk med nefrokalsi-
nose sammenlignet med kontroll. Dette kan ha vært relatert til dannelsen av kalsiumavleiringer
i nyrene, da lokal dysregulering av kalsiumhomeostase i nyrenes interstitium kan spille en nøk-
kelrolle i patogenesen av nefrokalsinose.